Ble for mange kommentarer å kommentere:)
Hei igjen 
Først vil jeg takke for ALLE kommentarer, negative som positive. Det ble for mange kommentarer til å kommentere alle, så skal prøve å svare fleste parten av dere her.
Jeg er overhode IKKE rasist! Det er noe jeg vil ha meg frabedt, og jeg tar ikke alle utelandske over en kam. Det som ofte kan være problemet i ett slikt forhold er kulturkonflikte som oppstår, og enda sterkere når man får felles barn.
Har på ingen måtesagt at Norske menn er bedre som noen har kommentert her. De to andre forholdene mine var med norske menn, så jeg er ikke ute etter å tråkke ned på verken utenlandske eller norske menn her. Det jeg ville få frem var min historie om DE mennene jeg har vrt borti. Jeg klarer fint å se at det finnes mannfolk der ute som IKKE er drittsekker! Håper dette var tydelig nok
Når det gjelder min oppvekst vil jeg ikke si at jeg manglet noe, eller at noe av dette er grunnen til mine valg av menn, da min far er den beste pappaen i hele verden og samme med min mor. At jeg ble overbeskyttet som “Tornerose” kan jeg vel si meg ganske enig i som en beskrev der. Kjente meg veldig igjen på mange måter i den beskrivelsen.
Jeg er ikke “avhengig” av å ha en mann i livet mitt, og jeg hadde faktisk vel 1 år imellom han første som jeg var sammen med i 16 år før jeg traff neste.
Barna mine er de jeg forguder. Jeg ofrer alt for de, noe jeg har gjort siden den dagen første ble født. Jeg har holdt alle mine meninger, kommentarer osv skjult for de. De har ikke sett meg som den som snakker negativt om menn. Faren dems er det ingen av mine jenter som har kontakt med i dag, noe han selv har valgt. Brna mine har prøvd å opprettholde kontakten med han, men de blir avvist. Jeg har aldri sagt ett negativt ord om faren deres forran dem etter vi flyttet fra hverandre. De 2 eldste er blitt så store at de selv ser hvem han prioriterer og at han faktisk har valgt dette selv med IKKE å ha noe samvær med de.
Som jeg skrev er jeg en person som overhode ikke vil at andre, venner, venninner og kollegaer skal vite om mitt egentlige liv. For meg er det faktisk nedvedigende og selv se hvordan jeg har latt meg bli behandlet over mange år. Det er overhodet ikke noe jeg er “stolt” over, og skulle mer enn gjerne klart å komme meg ut av det forholdet mye før.
Til noen av dere som kan mene og påstå at jeg er en tenåringsjente som dikter alt dette opp, bør dere lese historien en gang til. Jeg sitter her med 3 barn i alder 9, 16 og 18. Jeg opprettet denne bloggen som jeg har skrevet pga jeg føler INGEN kjenner meg som den jeg er. Jeg trer alltid på meg en makse og ett ytre skall som er en selvsikker person, som det virker som om livet smiler til. Det er den personen jeg er utad, men ikke innvedig. Jeg ville få dette ut til noen uten at jeg “blottlegger” meg og min fasade av det ytre. Jeg la ikke ut min historie for å få sympati! Jeg la den ut for å få lettet mitt eget hjerte for min egen del. Få alt ut på en måte, og jeg skal innrømme at jeg har hatt det mye bedre etter jeg fikk ned alt på papiret.
Til noen av dere som mener dette har noe med min utdannelse å gjøre, tviler jeg sterkt på det. Jeg fullførte videregående og har tatt kveldsskole via NH og BI. Etterfulgt av flere avanserte salgskurs. Er faktisk blandt Norges 100 beste selgere. Det jeg prøver å si er at jeg er en helt annen utad!! Innvendig er jeg faktisk veldig sårbar. Selgere tar alltid på seg en maske før de går på jobb. Jeg kjenner til mange av de. På jobb er de utadvendte, snakkesalig, bestemte, egne meninger osv, men i det virkelige private er de så ensomme at man faktisk ALDRI ville trodd det om akk den personen. Vi i det yrke spiller ett skuespill utad. Sier ikke dette gjelder alle i salgsbransjen, men noen av oss.
Jeg vil takke for alle de andre kommentarene, har lest nøye gjennom alle selvom ikke alle var like konstruktive og saklige så er jeg glad for alle kommentarene uansett. Er veldig glad for at dere tok dere tid til å lese innlegget mitt.
Når det gjelder situasjonen min nå, tar jeg en dag av gangen. Har lært at livet byr på mange motbakker som man må “krabbe” seg oppover i. Det beste som jeg sier er at motgang gir en styrke.
Ang profesjonell hjelp gikk jeg til behandling i 3 år etter misshandlingen fra mann nr 1, og det hjalp. Både i gruppeterapi og alene. Har også tatt kontakt med de igjen, og starter behandlingen om 1 uke. Jeg tok selv kontakt denne gangen med de, var livredd for at jeg skulle dette like langt ned som jeg har vært tidligere. Jeg vet hvordan det er å være helt på bånn og allikevel måtte håndere en stressende hverdag med unger, treninger, henting, kjøring og full jobb.
Takk igjen for alle gode råd og kommentarer.
Skal holde dere informert om hvordan det går videre i livet mitt, men jeg har aldri blogget før, så dette blir ikke noen “hverdagsblogg” med daglige innlegg.
Til da, kos dere så snakkes vi
Hvorfor jeg opprettet meg en blogg
Hei alle lesere
Jeg har så mye som jeg vil fortelle verden, men som jeg på mange måter ikke tør og gjøre på andre måter enn denne. Utad er jeg vel nemlig en annen enn den jeg egentlig er. Ingen kan “se” på meg at jeg egentlig skjuler mye på innsiden. Alle tror jeg er den selvsikre yrkeskvinnen og familie moren til 3 som faktisk håndterer og har tid til alt. Meningen med denne bloggen er og fortelle dere lesere hvem jeg egentlig er. Jeg ønsker tilbake melinger og kommentarer på det jeg skriver da det vil bety enormt mye for meg. Jeg ønsker ikke det pga sympat ! Jeg vil bare høre deres meninger om mine valg, standpunkt, og kanskje t.o.m noen har en logisk forklaring til meg på hvorfor alt som faktisk er hendt meg har skjedd. Ett spørsmål jeg alltid sitter med er “Hvorfor meg, hva gjør at jeg har fortjent akk dette ? “
Jeg hadde en fin oppvekst på en av Oslos beste østkant om man først skal bo på Østkanten. Rike veldstående foreldre som skjemte meg bort fordi jeg var enebarn, men passet derfor ekstra godt på meg, noe som gjorde at oppveksten min og ungdonstiden var litt “streng” og old fashion. Jeg er 73 modell om noen lurer Jeg hadde hatt sex før jeg var 15, men ingen kjærste… 1. kjærsten jeg fikk meg var som 16. åring. Trodde og håpet dette var “den store kjærligheten”. Jeg var nemlig som alle andre tenåringsjenter som var forelsket fra uke til uke Men dette var rett… (trodde jeg) Jeg ønsker og kalle han Mr.X i dette innlegget. Han var 8 år eldre enn meg og selvfølgelig reagerte foreldrene mine på det. Jeg var da 16 og han 24. Ikke for å si noe negativt om utlendinger, men han var det i tilegg, noe ikke foreldrene mine taklet helt da de trodde han ble sammen med meg for å få opphldstilatelse her i landet. Jeg var jo dum og naiv på den tiden, men trosset jo alle venner og familie pga Mr X. Jeg flyttet hjemmefra som 17. åring og skoleelev. Privat skole som mine foreldre betalte. Vi måtte fint klare oss selv, da jeg flyttet/rømte hjemmefra. Vi klarte oss egentlig greit nok, og kontakten med mine foreldre tok seg opp igjen, og de klarte vel ikke godta Mr X, men å “leve” med det på en eller annen måte. Mr X var snill som dagen var lang det 1. året, men så begynte problemene. Sjalusi, familien hans blandet seg mer og mere inn, jeg ble underbestyrt av han. Utad trodde alle det var jeg som var den styrende i forholdet. Jeg holdt alltid “masken” utad og ville ikke at noen skulle vite at jeg var kuet hjemme i mitt eget hjem.
De 3 første årene gikk med mange krangler, slåsskamper og misshandlinger fra han. Jeg trodde dette skulle bli bedre for hver gang siden det ble lovet med dådyrøyne, tårer og blomster fra Mr X. Jeg ble 18 og var gravid ! Gikk på skolen fortsatt men bestemte meg for å beholde barnet. Kan vel ikke si at jeg den gangen visste helt hva jeg gikk til, men angrer ikke ett sekund i dag selvom det var beintøfft! Etter at vår 1. datter ble født ble misshandlingen verre og oftere fra Mr X. Jeg ble sett ned på, aldri respektert og truet. Jeg ville ut av dette, men klarte faktisk ikke. Dere vil alle si nå at da kan jeg takke meg selv, men så enkelt er det ikke som ung mor på 19 år. Han truet med alt. At jeg aldri ville få fred fra han, kidnapping av barnet,at jeg aldri ville finne meg noen annen, ødeleggelse av alle forhold jeg kom til å være i… osv. Det var grusomt! Til slutt blir man nesten litt likegyldig og tror faktisk på den som blir sagt og blir. Jeg bet tennene sammen og ble. I perioder var han “bra” og da trodde jeg jo på at dette ville forbedre seg. Så ble jeg gravid med nr 2 som 20 åring. Nok en jente ble født. Noe jeg fikk høre ofte… “Jeg var ikke en god nok mor som ikke klarte føde og gi han en sønn”. Dette var noe familien, moren hans, søstrene hans stod og sa til meg. Det var så vondt å høre på. Som dere sikkert skjønner er det ikke mye seksualundervisning i det landet han kommer fra når man tror det er dama sin feil og som avgjør kjønnet. Men men, hva kan man forvente…
Ting ble verre, mere vold, mere psykisk trakasering, familien hans tok overtaket og styret hele han. Alt ble verre. Jeg gikk på jobb, uansett hvor lenge han hadde holdt meg våken eller at jeg hadde gråtet meg i søvn… Det var ille. Han passet alltid på å aldri slå meg i ansiktet sånn at det skulle synes… Utspekulert! Jeg blir kvalm av og tenke på alt nå. Han tvang meg til sex hver kveld etter han hadde slått meg eller jeg lå å gråt.. Jeg lå hver kveld og tenkte på hva jeg kunne gjøre for å komme meg ut av dette, for på egenhånd klarte jeg det ikke. Jeg var livredd truslene hans. En dag fikk jeg plutselig en telefon fra en “venninne” om at Mr X hadde hatt telefonisk kontakt med henne i nesten ett halvt år og ville ha henne også… Dette var ett sjokk men en lettelse da jeg så min mulighet til å kunne komme meg bort fra han… Neida så enkelt var det ikke, da ble jeg låst inne og truet på livet om jeg forlot han…
Så en dag fikk jeg meg ny jobb. Jeg kjente sjefen min godt, da dette var en nabo av oss. Han trodde jo også som alle andre at jeg og Mr X levde det perfekte forhold, da det alltid så slik ut utad. Jeg begynte å få føleser for denne mannen. Han viste meg føleser og omtanke som aldri Mr X gjorde… Det endte med at vi innledet ett kortvarig forhold. Egentlig var vel dette litt underbevisst, men min måte og komme meg bort fra Mr X for dette ville han aldri godta om jeg fortalte dette. Så jeg fortalte det, og etter mye ødeleggelse av møbler, blåmerker, sparking osv flyttet han. Jeg var FRIIII trodde jeg ! Han flyttet ca 10 km unna, men det viste seg at det ble verre. Om jeg skulle til en venninne stod han utenfor når jeg skulle hjem… Var jeg på byen fulgte han etter meg hjem… Han var farlig, skrek truende kommentarer til meg… Jeg turte rett og slett ikke gå ut mere om kveldene. Jeg holdt meg hjemme deretter i helgene. Helt til jeg får høre fra flere naboer at Mr X står utenfor terassen min hver kveld og titter inn i de forskjellige vinduene… Dette var forferdelig… Han var farlig og truende til det meste. Så til slutt truet han seg faktisk tilbake til meg… Han brukte jentene våres enormt og spilte på dems føleser for at de faktisk tryglet og ba om at jeg måtte ta faren dems tilbake. De var da 4 og 6 år. Han misshandlet aldri jentene fysisk, men psykisk!
Etter vi flyttet sammen ble faktisk ting bedre… Jeg satte krav for at dette skulle skje og han holdt de i flere år. Ting så faktisk lyst ut for meg… Jeg ble nok en gang gravid og vi trengte større plass, så vi bygde oss hus. Alle rundt meg forventet at vi giftet oss så vi gjorde det. i skulle jo ha 3. barnet. Selvom jeg ALDRI ville gifte meg av den grunn, ble det sånn. Husker jeg tenkte…” jeg er låst til han uansett resten av livet mitt, og nå skal vi ha barn nr 3 så det skader ikke mere å gifte seg” Da hadde vi faktisk vært sammen i 13 helvettes år! Barn nr 3 ble født, huset var ferdig bygd og da startet helvette virkelig for alvor. De 2 eldste hadde blitt større, sterkere meninger og personlighet om kulturforskjeller. Muslimske jenter har ikke akkuratt lov til å danse, leke med gutter, være hjemme hos andre gutter osv. Dette ble rene helvette. Han kjeftet på de… straffet de verbalt, kaldte de norkse hor unger akk som moren deres osv.. Han stengte oss inne på badet… Dette var så grusomt at jeg til slutt måtte ringe politiet om at de hentet han. Slik klarte jeg bli kvitt han og virkelig gjøre det slutt. Jeg hadde alltid truet med det tidligere, men det hjalp aldri siden jeg aldri gjorde noe med det. Det var helt forferdelig når politiet kom… Jeg og min eldste datter var hjemme, hun gråt og ba han om å gå frivillig før politiet kom, men han nektet. Skrek til henne og sa “se hvor grusom moren deres er som ringer politiet uten at jeg har gjort noe”. Hun gråt og gråt…
Politiet kom, pratet med han og tok han med seg. Det hjalp ikke så mye, for samme natten satt han utenfor huset i bilen sin uten og gjøre noe. Men for meg var det truende… Jeg var livredd, ringte politiet igjen og ba de komme, men så lenge Mr X ikke hadde gjort noe kunne de ikke be han forlate stedet da det var en offentlig vei han tross alt stod parkert på… Slik gjentok det seg gang på gang, uke og måneder. I starten hadde han ikke barna heller, han nektet og jeg var bare glad til, helt til han bestemte seg for at han skulle ha de og kjørte på med meklinger.. Han fikk normalt samvær, men fulgte aldri opp. Jeg ga aldri uttrykk eller nektet barna og dra til han, men de gråt hver gang og ville ikke reise til han… Det var vondt å da sende de avgårde samtidig som jeg prøvdte oppmuntre de til å dra. Slik pågikk det i ca 12 md.
Så traff jeg en Mann med stor “M”. Jeg kaller han Mr M. Han sa han var på vei ut av ett forhold, begge parter var fortolige med det og det gjenstod bare å finne sitt nye kryp inn for Mr M. Vi ble betatt av hverandre på meget kort tid. Delte mange felles interesser og jobbet innenfor samme bransje. (Salgsbransjen). Begge var vi utadvendte og hadde mye å gi hverandre som vi begge hadde savnet i tidligere forhold. Men nok en gang… ting er ikke rosenrødt lenge… Det viste seg at dette forholdet han var i på langt nær var over!! Hvordan kan en voksen mann med 2 barn på 4 og 6 innlede ett forhold til en ny dame og innvolvere hans 2 barn og mine 3 barn i dette !! Altså nok en drittsekk, men av ett annet kaliber! Jeg var så stormende forelsket i denne Mr M så når han sa han måtte “hjem” for å tenke over alt ventet jeg på han og viste han forståelse for det. Ukene gikk og vi holdt kontakt daglig.
Så en lørdag kveld i starten av desember ringer han… sier: “Jeg pakker med meg bilen full og flytter inn til deg og jetene igjen, jeg har bestemt meg hvem jeg vil ha, og det er deg” Hjertet mitt holdt på å hoppe ut av meg av glede… “Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves” ! Hmm.. vi levde i himmelriket i 3 uker, hadde gutene hans annenhver helg og alt var fantastisk. Heeelt til han en søndag skulle kjøre guttene hjem. 1 uke før jul… Da kommer han tilbake, sier ” Dette funker ikke” Guttene trenger meg hjemme og samme med moren dems.. Jeg var i sjokk !!! Grunnen til at jeg godtok at han hadde gjort dette en gang var for at jeg ville han skulle være sikker, bruke tiden sin og tenke seg godt om, og komme når han var sikker… Men den gang ei. Jentene mine var like knust de å… Først en far som aldri har vist de kjærlighet, men psykisk ødelegglese, så en ny mann som leker med andres føleser… Stakkars jentene mine… Men dette slutter ikke her.. Etter nyttår tar denne Mr M kontakt igjen og angrer… Han ville møtes slik at vi kunne snakke ordentlig… Jeg er vel svak for “menn” eller nei… vil si jeg var svak for kjærligheten… Var den jeg var svak for… Ikke Mr M. Jeg involverte aldri jentene i dette igjen, møtte Mr M i smug og jeg ba han ta ett valg! Meg eller henne innen påske! Jeg holdt ikke ut dette. Jeg følte alle bare lekte med meg. Mr M klarte aldri ta noe valg, så jeg kuttet han ut, og har aldri hørt noe siden!
Det går noen md som singel mor. Men jeg savnet nærhet, omtanke, ømhet og ekte kjærlighet! Så treffer jeg drømmemannen med stor D !!! La meg kalle han Mr D ! Han var helt fantastisk. Det var forelskelse ved første øyekast! Aldri møtt noe lignende noen gang. Han viste kjærlighet, ømhet, hva jeg betydde og var verdt for han. Mr D var mannen jeg virkelig så for meg å bli gammel med. Jeg var nok ikke flink å vise dette til han de første ukene, da jeg var blitt mere reservert som person og livredd for å bli såret nok en gang. Det gikk noen md, så flyttet han inn til oss. Jentene forgudet han og han forgudet de. Han var den som virkelig viste iveren og kjærligheten i forholdet, da han hele tiden ga uttrykk for at jeg var den STORE kjærligheten for han. Han hadde kjøpt forovelsesringer til 1 års dagen og jeg var i himmelen. Vi forlovet oss og hadde det bra. Helt til… vi skulle feste med stor “F”. Han mistet all kontroll når han fikk i seg alkohol, overså meg totalt, slang dritt til meg og ekle bemerkninger.. Jeg kjente ikke Mr D igjen.. Jeg ble skremt etter den festen. Han ba selvfølgelig om unnskyldning i dagene etterpå… Jeg trodde han… han var jo tross alt full når det skjedde… Så var det neste fest… Julebord eller en bursdag… husker ikke, men det samme skjedde.. Han flørtet vilt med andre damer… jeg er IKKE sjalu, og når jeg sier flørter, snakker vi om og låse seg inne på toalettet med en dame, flørte osv… Jeg gråt den natten… skjønte ikke hva som skjedde.. For når han ble edru dagen etterpå beklaget han og gråt om tilgivelse… Slik holdt dette på i vel 4 år. Jeg følte vi gled mer og mere fra hverandre… sjednere og sjelderen hadde vi sex.. klemte, koste, tok på hverandre.. ga hverandre en klem.. osv. Jeg tok dette opp gang på gang og ga uttrykkelig fra om at noe virkelig var glat og at vi måtte løse dette. Så fikk jeg misstanker… mobilen avslører mye.. han “gjemte” mobilen, hadde den på lydløs.. alltid “nervøs” når han fikk meld eller den ringte og jeg var i nærheten… Jeg hadde allerede konfrontert han før noen ganger ang dette, om det kunne være en annen med i bildet her… men det ble selvfølgelig benektet.. Men ikke for inntil 4 uker siden… Da “presset” jeg han til å komme med sannheten og den kom !!! Forhold på si i 8 md !!!! Jeg var i sjokk og er det fortsatt !! Hva er det med meg og at jeg ikke kan møte den riktige… Den som behandler meg som det jeg fortjener.. Jeg er ingen modell, men jeg er langt fra stygg. Jeg er utadvendt, sjarmerende og aldri redd for å si fra om ting ute… Våres nærmeste fikk sjokk da dette kom ut. De hadde aldri trodd det om Mr D som de sier.. Skulle de trodd noe slikt i våres forhold er det meg de hadde trodd skulle vært utro, ikke Mr D. Mye pga av våres væremåter utad, selvsikkerheten jeg viser der ute, yrket jeg har som selger. Sitter i møter med foretningsmenn flere ganger i uken så alle mener at jeg var den de hadde trodd kunne gjort noe slikt.. Men NEI… Min moral er for høy til å synke så lavt, og jeg visste hva jeg hadde hjemme og hva jeg elsket over alt på jord… (trodde jeg) Så feil kan man ta.. Gutten min som sa jeg var ALT for han… som han elsket til evigheten og forbi og tilbake igjen har vært utro mot meg… Magen min vrenger seg… Skal innrømme at selvtillitten min er helt på bånd… Som jeg sa er jeg langt fra noen modell.. men hun han har hatt ett forhold til tror jeg ikke det er mange som ville tatt i med en ild tang engang… og det gjør jammen noe med min selvtilitt at han faktisk valgte det fremfor meg. Det startet nemlig med et one night stand på byen så det var inen arbeidskollega el som man har blitt kjent med personligheten først osv.. Jeg er så skuffet og såret og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker Mr D og han sier han elsker meg, vil være her, gifte seg med meg og at hun andre er ute av livet hans etter han tok en telefonsamtale til hun mens jeg hørte på og avsluttet det. Jeg trenger dine erfaringer til å dele med meg… ang utroskap… hvordan komme seg gjennom det og er det mulig? Det er nå 3-4 uker siden jeg fant ut av dette så det er fortsatt veldig ferskt.
Skal ikke plage dere lesere på en stund nå, men håper du leste gjennom alt og kan gi meg noen kommentarer på det.
God natt
Hei, verden!
Velkommen til min blogg her på VG Blogg. Ta vare på adressen til denne siden og besøk meg snart